Til et samfunn for menneskelig utvikling

Til et friere, rettferdigere og mer broderlig og søsterlig fellesskap.

Vårt samfunnsfellesskap er i dag organisert som enhetsstat. Dette skaper problemer. Statsinstitusjonen befolkes av personer fra partier som har kommet seirende ut av en valgprosess. Valgseire stiller partitopper i maktposisjoner. De mangler ofte kompetanse om saker de skal beslutte om. Flertallssystemet fører til beslutninger om forhold som ofte ikke er tilstrekkelig utredet. Det samme flertallet har forvaltningsrett til å fordele samfunnets løpende fellesmidler. Slik stilles det makt bak kravet om at det som er besluttet skal gjennomføres.

Den formen for representativt demokrati som konstituerer enhetsstaten viser seg mer og mer uegnet for løsning av livsviktige oppgaver. Dette er erfaringen uansett hvilke partier som har hatt regjeringsmakt. Den allment gjeldende forståelse av demokrati medfører en styringspraksis som gir stadig større misforhold mellom regjerende myndigheter og landets myndige borgere.

Menneskeheten befinner seg i en sivilisatorisk krise. Det skjer tiltagende skader på naturen og menneskers bo og livsmiljø. Økende konflikter mellom folkegrupper og nasjoner gir stadig sterkere signaler om ufrihet og kritiske livsforhold. Problemene er skapt av mennesker. Fellesskapet lider under enkeltpersoner og gruppers prioritering av makt og ensidige interesser for lønnsomhet. Dette gjør seg gjeldende så vel innenfor det politiske livet som i det næringsøkonomiske livet. Til tross for at folk i alminnelighet ikke ønsker at det skal være slik.

Hvorfor har vi interesse av å være medlemmer i et samfunn? Fordi vi får del i verdier som andre skaper. Og andre vil ha interesse av vår eksistens gjennom de verdiene som vi skaper eller representerer. Men spør vi hvilke behov som det er av samfunnsmessig betydning å få tilfredsstilt blir svaret trefoldig. Grunnleggende verdier skapes av åndelig produktive mennesker. Og av materielt produktive mennesker. Og de skapte verdiene beskyttes gjennom samfunnets rettsordninger. Da har vi fokus på tre ulike slag av oppgaver. Og til forvaltningen av disse behøver samfunnet tre ulike slags institusjoner.

De oppgavene som må løses på hvert av de tre feltene er av ulik karakter. Organene på de respektive feltene må være tilpasset oppgavene. De må dannes på ulike måter og vil bli vesensforskjellige. Derfor taler vi om en tregrent organisering.

En art av virksomhet viser seg for eksempel som undervisning for utvikling av evner, selvoppdragelse, dømmekraft og initiativ. De som har særlig interesse for utviklingen av dette vil gjennom samarbeid skape institusjoner for læring. De verdiene som skapes gjennom denne virksomheten er ikke direkte sansbare, men ligger til grunn for utviklingen av menneskelig sivilisasjon og kultur. Denne virksomheten vil bli omtalt som åndsliv.

En virksomhet foregår i den sansbare materielle verden. Det skjer materiell verdiskaping og utnyttelse av verdiene gjennom forbruket. Alt etter hva slags produkt det dreier seg om vil folk inneha ulike roller enten som produsenter, eller som formidlere gjennom transport og omsetning, eller som forbrukere. Denne virksomheten vil bli omtalt som næringsøkonomisk liv.

På det tredje feltet dreier det seg om å opprettholde rett fremferd. Dette er statsinstitusjonens oppgave. Dette angår alle myndige personer i samfunnet. Rett fremferd må tilstrebes overfor alle levende og følende vesen. Dette vil bli omtalt som rettsliv. Grunnlaget for denne virksomheten må baseres på rettsfølelsen. Denne reagerer i det vesentlige ved to punkt. Ved avtaler og overfor av natur eller omstendighet vergeløse vesen. Rettsfølelsen krenkes og sier energisk nei ved avtalebrudd og ved undertrykkelse av vergeløse. Å fastsette regler som kan hindre dette er det demokratiske valg og beslutningssystemets oppgave.

Resultatene av åndsliv viser seg i måten vi som mennesker omgås med hverandre på. Og de viser seg i hvordan vi omgås med naturen. Hvordan tar vi vare på naturens fylde av ulike levende vesen? Hvordan behandler vi våre medskapninger, våre søstre og brødre dyrene? Åndsliv er virksomt i rettssøkeprosessen. Det er virksomt i vitenskap, i kunstnerisk virksomhet og i religion. Det viser seg i hvordan vi innretter det næringsøkonomiske livet. Alt mennesker har ansett som meningsfullt å skape er manifestasjoner av åndsliv. Alt på godt og vondt som er skapt og som består, vitner om menneskeverdig kultur eller om ukultur.

Gjennom demokratiske valg av frie folkevalgte og flertalls beslutningspraksis vil det utformes nye lover og rettsregler. Og det vil dannes institusjoner som kan hindre brudd på reglene. Den ene oppgaven er å hindre den urett som ligger i å bryte frivillig inngåtte avtaler. Den andre oppgaven er å beskytte enhver borger mot at noen fremmer egne interesser gjennom å undertrykke andre. Dette skjer når det besluttes om forhold som andre blir vesentlig berørte av og motsetter seg, men ikke har makt til å hindre at de virkeliggjøres.

På basis av denne forståelsen kan et godt demokratisk samfunn utvikles.Grunnlaget er anerkjennelse av alles likeverd. Ingen kan frakjenne myndige mennesker evnen og retten til egen tenkning og vurdering. En god demokratisk ordning må innebære at alle må ha rett til medinnflytelse på beslutninger angående forhold som det føler seg vesentlig berørt av. Dette blir mulig gjennom en tregrent organisering.

For så vel materiell som åndelig skapende virksomhet, behøves det organer/ institusjoner, som kan tjene organiseringen av samarbeid og virksomhet innen sitt felt. Det er ikke statens sak å befatte seg med dette. Å danne og å betjene organer for disse to virksomhetene er det sivile samfunnet sin oppgave. Da vil staten for sin del kunne utvikles slik at den kan løse den eneste oppgaven den skal ha. Å sørge for rettferdig rett mellom samfunnets borgere.

Det sivile samfunnet består av sammenslutninger/ organer/ institusjoner der folk ut fra interesse for sak går sammen for løsning av ulike oppgaver. De som har interesse av at noe blir gjort går sammen og danner arbeidsgrupper for aktuelle saker. De aktive medlemmene virker da representativt for alle som er interesserte i at de fokuserte oppgavene skal bli løst. For eksempel når det gjelder utdanning. Statsorganisasjonen har ingen oppgave her. De som har interesse for spørsmål om læring på de ulike feltene må ha frihet til å utforme læreinstitusjonene ut fra fagkunnskap og erfaringer. De sørger for møter om temaet på sitt felt. Gjennom valg og avtaler kan det da dannes arbeidsorganer. Og de kan tilkjennes myndighet til å forhandle med representanter fra de materielt skapende grupperinger om kjøpekraft for materiell og arbeidslønn for å kunne ø løse oppgavene.

Det er vesentlig at organene blir utformet av de som er virksomme på sitt felt. De tillitsvalgte som skal betjene dem vil kunne sørge for at de fungerer rasjonelt og i henhold til sine formål. På denne måten kan det sivile samfunnet overta oppgaver som staten med sin mangel på kompetanse oftest har løst på en slett måte.

Ved å skape formålstjenlige institusjoner for hvert av de tre områdene vil de tillitsvalgte på henholdsvis det felt hvor de hører hjemme kunne la idealene frihet, likhet og broderlighet gjøre seg gjeldende. Frihet må være overordnet i åndslivet, likhet i rettslivet og broderlighet og søsterlighet i det næringsøkonomiske livet. Når disse forholdene blir realisert opphører hittil fremførte grunner for at idealene vil motvirke hverandre.

Med et overblikk blir fornuften bak en tregrent organisering ytterligere belyst. Likhet og broderlighet er ikke på sin plass når det dreier seg om åndslivets oppgave.. Frihet og broderlighet blir feil når oppgaven er å regulere forhold mellom mennesker basert på rettferdig rett. 3. Frihet og likhet er ikke det aktuelle spørsmålet når oppgaven er å dekke de materielle behovene mennesker har for å kunne leve..

Gjennom sine interesser for verdiskapende vareproduksjon, for læring og evneutvikling og for rettferdighet mellom mennesker, vil alle borgere være tilknyttet alle de tre områdene. De som har særlig interesse for en av disse områdene vil allikevel ha forståelse for nødvendighetene av at samfunnslivet må fungere også på de to andre områdene. Dette kan bidra til en felles bestrebelse på å opprettholde et harmonisk samspill mellom virksomhetene på alle tre områdene. Slik at det oppstår en levende og god samfunnsorganisme.

I alle besluttende institusjoner må åndslivet forstås i sin sentrale oppgave. Det er åndsliv som tenkende aktivitet som skaper bevissthet. Først gjennom tenkningens evne til å danne forestillinger er det mulig å se for seg hvilke forhold det vil være verd å virkeliggjøre.

I alle besluttende grupper vil det skapes en stemning av likeverdighet og vennlighet. Nyskapende tanker, ideer og forestillinger kan først komme opp når det tilstrebes vilje til forståelse og følelsesmessig empati. Den fruktbare kommunikasjonen vil da kunne utspille seg mellom deltakernes åndelige skaperevner og deres frie mottagelighet.

Bak institusjonenes beskyttende fasade vil det skapes arenaer for frihet til evneutvikling, læring, selvoppdragelse, kompetanse, dømmekraft og initiativ. Ingenting av dette kan skje i ufrihet. Fri tenkning er i alle institusjoner en forutsetning for fornuftige og rettferdige beslutninger. Dette gjelder så vel i åndslivets som også i det næringsøkonomiske livets organer, og ikke mindre i det rettslig politiske livets organer. Først da kan det fattes gode beslutninger.

Når forvaltningen av åndslivet og det næringsøkonomiske livet løses fra statsforvaltningen vil staten fra sin side kunne utføre sin rettmessige og eneste oppgave. Den er å hindre urett fremferd gjennom å hindre avtalebrudd og undertrykkelse. Dette vil si å sørge for rett og rettferdighet. Dette vil den makte når den får rendyrket sine institusjoner for politikk, rett og forsvar.