Det treffes ofte beslutninger som medfører vesentlige konsekvenser for andre menneskers livsforhold. Dersom de som blir berørt ikke får tilkjent innflytelse som medberettigede beslutningstakere innebærer dette et rettsproblem. Det som ble gjort har skapt en berettiget følelse av undertrykkelse, av urettferdighet. Den måten vårt demokratiske beslutningssystem blir brukt på skaper stadig på nytt slike forhold. Hvor galt det kan gå blir på den grelleste måte synlig gjennom det som skjedde i 80 årene, da utbyggingen av Altaelva ble gjennomført. Forholdet mellom de verdiene konflikten dreide seg om, mer el. energi på den ene siden, og alle de verdiene som gikk tapt på den annen side, ble ikke på rettskaffent vis holdt opp mot hverandre. For meg ble denne saken en spore til å finne et allmenngyldig svar på hvordan slike konflikter kan løses på en rettferdig måte.

33 år etter Altakonflikten. Behov for en ny rettsordning

På hvilke forhold reagerer rettsfølelsen?

Hva er kriteriene for at et menneskes handlinger ikke skal bedømmes som urett fremferd? Gjennom intellektuelle overlegninger alene får vi ikke svar på dette. Men vi får et svar når vi viser til de to forhold som menneskers rettsfølelse i alminnelighet reagerer på. Rettsfølelsen konstaterer urett fremferd og sier nei ved 1. brudd på en i frihet inngått avtale. Og den sier nei ved 2. krenkelse av et av natur eller omstendighet vergeløst vesen.

1. Avtalebrudd, der inngåtte forpliktelser ikke blir aktet på, oppleves som urett i forhold mellom mennesker. 2. Krenkelse av et av natur eller omstendighet vergeløst vesen skjer når noen ikke akter på hva handlingen betyr for sine følende medskapninger på jorden. Dette kan oppleves som urett overfor så vel medmennesker som overfor dyr.

Den følgende utredningen bygger på forståelse av at kriteriene for urett handling lar seg karakterisere ved å vise til disse to forhold. En sikkerhet for at det er slik oppstår gjennom en motsatt spørsmålsstilling. Kan en handling som ikke innebærer avtalebrudd eller undertrykkelse karakteriseres som urettferdig? Spørsmålet kan bare bevares med et Nei! På dette grunnlaget kan man belyse hvilke rettslige forhold mennesker må skape seg i mellom for å oppnå rettferdigere forhold. Utredningen vil vise at konsekvensen av anerkjent likeverd kan og må konkretiseres i en klart formulert likerett. Formulering av denne loven blir begrunnet og formulert nedenfor. For det andre at den enkeltes rett til handling i frihet må sikres gjennom en lovfestet beskrivelse av hva forutsetningen må være for at noen skal kunne kreve at en annens handlingsfrihet må innskrenkes. Disse lovene vil skape betingelser for at det enkelte menneske selv vil kunne leve og selv bidra til frihet og rettferdige forhold for seg og sine menskapninger.

De antydede lovene må vedtas demokratisk og gjelde på statsnivå. Men forståelse av de prinsipielle forholdene vil vise at man ganske snart, lenge før et allment flertall for disse lovene er oppnådd vil kunne bidra til rettferdige løsninger ved konflikter på gruppenivå. Da gjennom innsikt i og avtaler mellom en gruppes medlemmer om hvordan man løser konflikter som kan oppstå innenfor gruppen. En slik praksis vil gi en viktig mulighet til å samle erfaringer. Erfaringene vil la seg kommuniseres med alle øvrige medlemmer av samfunnet. Da vil grunnlaget for det noen har begynt å praktisere bli kjent og føre til et flertallskrav om at lovene vedtas.

Hensyn

For ikke å begå urett må det besluttende og handlende menneske for det første ta hensyn til aktuelle inngåtte avtaler, lover og dommer. Dette fordrer oppmerksomhet mot fortiden og krever evnen til erindring. Hva sier avtalen? Hva sier loven? For det andre må den besluttende og handlende ta hensyn til andre som kan bli berørte av forhold som ennå ikke har oppstått, men som i fremtiden kan eller vil følge som konsekvenser av handlingen. Dette krever ikke erindringsevne, men evnen til eksakt fantasi, evne til å danne seg forestillinger om fremtidige forhold.

Konfliktløsning gjennom makt eller gjennom erkjennelse av rett?

Interessemotsetning med konfliktkarakter vil inntre når en av partene i sine initiativ rettet mot fremtidige forhold utelukkende vil forholde seg til sine egne forestillinger. Urett oppstår når denne bare vil bry seg om sine egne interesser og anvender makt for å virkeliggjøre disse uten at den andre berørte parten har akseptert og kan hindre det.

Bruk av makt står i motstrid til rett fremferd. Rett fremferd må erkjennes etter iakttakelse av synspunkt som også den andre parten fremfører. Rett fremferd krever vilje til medforståelse i følelsesmessig empati. Først dette muliggjør en avveiing av den betydning saken har også for den andre. Dersom en part betjener seg av maktmidler begås det urett. Altasaken ble et typisk eksempel på undertrykkelse, bruk av «den sterkeres rett», krenkelse av vergeløse. Eksemplet viser nødvendigheten av en ny rettsordning som kan beskytte ethvert av samfunnets medlemmer mot undertrykkelse.

Veien til felles verdioppfatninger

I konflikter ser vi at mennesker vil ha ulike opplevelser av hvilke verdier som er vesentlige i vurderingen av en og samme sak. Det de opplever kommer til utrykk som ulike verdioppfatninger. På veien mot en ideell løsning må det skje en avklaring av faktagrunnlaget for oppfatningen. Dette forutsetter en kommunikasjon der faktagrunnlagene kan klarlegges gjennom spørsmål partene stiller hverandre og blir besvart. En slik kommunikasjon vil føre til økt bevissthet om sakens konsekvenser. Dette gir grunnlag for en ny vurdering av hvilke verdier som er mer vesentlige og som derfor må ha forrang i forhold til andre verdier som er mindre vesentlige. En rettferdig beslutning må bygge på omfattende bevissthet om alle de verdiene som gjør seg gjeldende for de berørte.

Også ved matematiske spørsmål dreier seg om forhold mellom verdier. Ved kompliserte forhold vil det være vanskelig, selv for usedvanlige begavelser ut fra et eneste blikk å erkjenne det riktige svaret. Sikkerhet for at svaret blir riktig ligger i innsikt i og forståelse av hva som trinn for trinn skjer gjennom behandlingen av verdiene. Overført på behandling av interessemotsetninger der det dreier seg om endringer av bestående forhold på jorden blir spørsmålet: Hvordan må vi behandle det partene oppfatter som positive og negative verdier i en verdikonflikt for at svaret skal kunne bli riktig? Før vi går videre må vi se litt på hva verdier er og betyr for oss.

Hva er verdier generelt sett, eller verdier i og for seg?

Alle objekter jeg blir bevisst, enten det dreier seg om en gjenstand, et utviklingsforløp eller et levende vesen, vil jeg ha et følelsesmessig forhold til. Vi taler da om verdi som et utrykk for det som betyr noe for meg. Vi skiller mellom det vi oppfatter som noe positivt, det vi sier ja til og ønsker at skal eksistere i verden, og det vi oppfatter som negativt, det vi sier nei til, det vi ønsker ikke skal eksistere i verden. Ved å bli klar over hva jeg føler i forhold til objektet får jeg en oppfatning av hva objektet betyr for meg, med andre ord hva slags verdi det har for meg. Verdien kan være positiv, negativ eller nøytral (Det siste vil bety at objektet er meg likegyldig, ikke berører meg.)

Verdier eksisterer ikke uavhengig av mennesket som oppfatter dem. En verdi er et utrykk for det enkelte verdsettende menneskes forhold til det objektet oppmerksomheten er rettet mot. En verdi kan derfor kun gjøre seg gjeldende som en relativ størrelse og behøver ikke å gjelde for andre. Som relativ størrelse kan den bestemmes av den enkelte gjennom en sammenligning med en annen verdi. Jeg kan anse verdien av et objekt som større enn – eller mindre enn verdien av et annet objekt. Dette er avhengig av hvem som vurderer.

Hvordan den enkelte i en vurderingssituasjon rangerer verdiene av de objektene som er i blikkfeltet tilkjennegir vedkommendes individualitet. Gjennom en beskrivelse som viser hvilke valg en person har gjort på livsveien, i biografien, kommer det til syne hvilke verdier som har gjort seg tyngst gjeldende i de ulike situasjoner. Derved åpenbares det hvem dette mennesket er.

Endring av verdioppfatning på grunnlag av nye erkjennelser. Hva ulike objekter som gjenstander, utviklingsforløp eller levende vesener betyr for det enkelte menneske, hva slags verdi det har, (vi sikter her til det følelsesmessige forholdet, det som rører seg i hjertet), vil kunne forandre seg på grunnlag av en ny forståelse av sammenhengene, nye erkjennelser (tanker). At verdioppfatningen er individuelt betinget, forhindrer derfor ikke at mennesker gjennom nye erkjennelser, gjennom læring, kan arbeide seg frem til nye oppfatninger av verdien av et levende vesen, et materielt objekt eller verdiforholdene i utviklingen i en sak. En verdioppfatning som i utgangspunktet avviker fra andres verdioppfatning kan derfor, på grunnlag av nye innsikter bli sammenfallende med andres. Dette vil si at kommuniserende personer fra et utgangspunkt av ulike oppfatninger, gjennom utvidet forståelse av et saksforhold, kan oppnå overensstemmende oppfatninger, enighet om hvilke verdier som er større og som derfor bør ha forrang ved en felles beslutning om verdiskaping eller verdibevaring.

Hvilken betydning har verdiene for mine beslutninger?

Når jeg står i en beslutningsprosess har jeg oppmerksomheten rettet mot saken, det vil si saksforholdene. Jeg akter vanligvis ikke på prosessen som skjer i min egen bevissthet: Jeg akter ikke på hvordan det å komme frem til en beslutning i sak, som jeg tilstreber, utvikler seg gjennom et samspill mellom min egen tenkning, mine følelser og min vilje.

Hva må til for at viljen tennes til beslutning og handling? Gjennom tankens virksomhet danner jeg meg forestillinger om mange alternative framtidige situasjoner. Det dreier seg om en mulig fremtid som jeg kan skape gjennom min handling. Jeg kan også se for meg hva som vil oppstå uavhengig av meg dersom jeg ikke forsøker å skape fremtiden annerledes. Jeg gjør meg bevisst hvilke handlinger/ikke-handlinger som vil kunne føre til det ene eller det andre. Men hva er det som bevirker at jeg til slutt velger/beslutter (å handle) på den ene eller den andre måten? Jeg beslutter meg for den mulige fremtidige situasjonen som jeg foretrekker, den jeg føler har størst verdi.

Min tenkning alene er ikke i stand til å si meg dette. Tenkningen kan bare gi meg en bevissthet om objektet, den fremtidige situasjonen som jeg skal vurdere. Den kan ikke si noe om mitt verdiforhold til denne fremtidige situasjonen. Hvilken mulighet jeg foretrekker, er et spørsmål som tilhører følelseslivet. Gjennom min egen følelses evne til verdiopplevelse utvides bevisstheten fra å være en objektbevissthet til også å bli en verdibevissthet. For å komme til handling er dette bevissthetsskrittet nødvendig.

Et eksempel.

En person vil vanne en potteplante. Forut i tid dukket ideen vanning av denne potteplanten opp i bevisstheten. Personen utfører handlingen. Hvorfor utfører personen en tenkt handling? Dersom vi spurte ville vi få en redegjørelse for de ytre, praktiske saksforholdene. Vi ville få høre at planten var tørr og behøvde vann.

Men hvilken rolle spilte det om potteplanten tørket ut, visnet og døde? Personen knyttet simpelthen en større positiv verdi til at planten ble i live. Dette er jo innlysende nok. Poenget her er å presisere at hva det i bunn og grunn alltid kommer an på er verdiopplevelsen knyttet til de forholdene som handlingen skal skape eller opprettholde.

Hva som generelt sett beveger et menneske til handling kan derfor på kortest mulig måte uttrykkes slik: «Beveggrunnen til handling ligger i forhold som den besluttende person har dannet seg forestillinger om, som handlingen kan virkeliggjøre, og som personen anser å være av større verdi enn forholdene slik de vil bli, dersom handlingen ikke finner sted.»

Hvordan dannes bevissthet som gjør en rettferdig beslutning mulig?

Når flere mennesker skal løse en interessemotsetning, dette vil si, når de skal komme til enighet og beslutning i en sak der interessene i utgangspunktet er ulike, må prosessen i prinsippet skje på samme måten som når den enkelte beslutter i forhold som kun angår det selv. Også når flere er berørt kommer det an på å kunne forutse, danne seg forestillinger om fremtidig virkelighet, det vil si de beskrivbare følgene av det ene eller det andre handlingsalternativet. Og det må oppstå forståelse av hvilke verdier det forestilte representerer.

Grunnlaget for den enkeltes tenkende og verdsettende virksomhet må da utvides til også å omfatte følgene for den andre berørte parten. Gjennom kommunikasjonsprosessen oppstår det mulighet for alle til læring på begge plan. Den andre kan vise til beskrivbare saksforhold som man ellers ikke ville tatt i betraktning, og gjøre verdioppfatninger gjeldende som man ellers ikke ville ha aktet på. Gjennom fruktbar samtale og ettertanke kan det oppstå nye erkjennelser, det vil si erverv av nye ideer og forståelse av sammenheng. Og gjennom empatisk medopplevelse kan det oppstå forståelse for hvilke verdier som derved gjør seg gjeldende hos den andre.

Myndighet vil si å kunne beslutte på grunnlag av sine egne verdioppfatninger. I gode fellesskap hvor berørte blir oppmerksomme på at det består ulike interesser løses situasjoner ofte i samsvar med gjensidig anerkjennelse av den andres myndighet. Man tilpasser seg hverandre under gjensidig hensyntagen. Det oppstår en felles forståelse for hva som må veie tyngst. Hva som må tas hensyn til som den største verdien, blir avgjørende for det som videre skjer.

Mellom vennligsinnede utspiller slik utvidelse av bevisstheten seg rett foran øynene våre. Det oppstår stadig situasjoner der en person i utgangspunktet hadde sett for seg å utføre noe på en bestemt måte, men hvor andre oppfatter dette som ufordelaktig. Det som da skjer er at det oppstår en kommunikasjon. De beveggrunnene for og i mot konsekvensene av handlingen klarlegges. På dette grunnlaget kan man ofte finne en alternativ handlemåte som alle aksepterer. Slik kommunikasjon skjer gjerne på en så ukomplisert måte at spørsmålet om interessemotsetning, rett- eller urett i det hele tatt ikke kommer opp i bevisstheten.

Man ser at mennesker som fullt ut anerkjenner hverandres likeverd løser slike situasjoner gjennom noen oppklarende ord og velvillig hensyntagen. Dette skjer like ubesværet som det å puste inn og puste ut. Man tenker vanligvis ikke på at ens kropp kontinuerlig utfører et åndedrett. Og ofte tenker man ikke på at man tar hensyn. Man bare gjør det.

Det jeg her viser til kan ingen hevde at det er et fjernt urealistisk ideal som dagens mennesker ikke er modne for å oppfylle. Det jeg peker på er dagligdagse forhold mellom mennesker. Det som utspiller seg kan vi iaktta med egne øyne. Man må bare bli seg bevisst hva som skjer. Med åpent sinn vil vi stadig kunne se slike nære fenomener som nye eksempler på hvordan vennligsinnede virkeliggjør rettferdighetsidealet. Da ser vi modellen for hvordan interessemotsetninger kan løses på en slik måte at ingen undertrykkes og at partenes frihet og myndighet ikke antastes.

Den rettferdige løsning.

Å ta den andres verdioppfatninger like alvorlige som sine egne og være villig til å ta hensyn viser anerkjennelse av likeverdet. Da realiseres idealet på en forbilledlig måte. Det alle parter oppfatter som en rettferdig beslutning, er den som virkeliggjør den største verdien. Denne vil ofte bestå i en alternativ handlemåte som ivaretar verdier til flere sider, men kan også innebære et enten eller. Prinsippet gjelder samme hvem løsningen skulle gå i favør av. Beslutningen kan tas i det øyeblikk alle berørte har kommet frem til en felles oppfatning av verdiforholdene. I praksis inngås det da en avtale. Dersom partene ikke lykkes kunne rettferdighet ikke virkeliggjøres. Det oppstår da et ufritt og utilfredsstillende forhold mellom de involverte. Dette kan kun heles gjennom kjærlighet, forståelse, og tilgivelse. Men menneskene i samfunnet etterspør hjelp til å løse konflikter.

Behov for en ny rettsordning.

Våre rettsordninger evner stort sett å beskytte medlemmene mot å bli utsatt for alvorlige brudd på inngåtte avtaler. Men de evner i liten grad å gi beskyttelse mot krenkelser gjennom andres bruk av "den sterkeres rett". De fleste vil ha erfart dette. Hos mange består det for eksempel en eksistensiell interesse av å få slutt på natur og miljøødeleggende handlinger. Men mangelen på en tidsmessig rettsordning gjør det ikke mulig å få prøvet om de som bevirker skadene må holde inne eller om de har så vesentlige grunner for sine handlinger at det de gjør må aksepteres som berettiget.

Miljøødeleggelsene er et karakteristisk eksempel på hvordan undertrykkelse i vår tid skjer i stor stil. Dagens situasjon skaper et undertrykkelsesforhold og ufrihet mellom mennesker som bruker maktposisjoner, det være seg av politisk eller økonomisk art, til å virkeliggjøre sine interesser uten tilstrekkelig hensyn til andre berørte parter som opplever seg som lidende. De skadelidende befinner seg i en omstendighet av vergeløshet. Innenfor det partipolitiske beslutningssystemet er det ikke praktisk mulig å gjøre noe med dette problemet. I stedet behandles selv de alvorligste spørsmål ofte som kasteballer i et spill mellom partipolitiske gruppeinteresser.

En komplett rettsordning kan ikke innskrenke seg til bare å regulere hva det ene mennesket gjør direkte mot det andre. Også handlinger som indirekte truer eller skader andres muligheter til livsutfoldelse, helse og velferd må behandles som rettsspørsmål. I en demokratisk rettsstat, som vi ønsker å tilhøre, må vi sørge for en rettslig beskyttelse mot krenkelser basert på "den sterkeres rett". Dette vil i praksis si at den svakere må ha rett til å saksøke den sterkere. Den sterkere må da, dersom dette er mulig, bevise berettigelsen av sitt prosjekt gjennom en rettferdighetssøkende prosess.

Når en person eller en gruppe blir oppmerksom på at andres handlinger eller planer på en uakseptabel måte går mot ens egne interesser er det vanlig å si fra. Ideelt sett vil det da oppstå en kommunikasjon mellom partene og denne kan føre til en felles beslutning. Denne får karakter av en avtale. Dersom den sterkere av partene avbryter kommunikasjonen før enighet er oppnådd, viser dette at det legges opp til maktbruk. Avgjørelsen vil da inntre som en følge den sterkestes rett. Dette er urett. Og det er dette rettsordningen skal forhindre. Derfor må retten som rettsinstans gjøre det mulig for den svakere part å søke hjelp. Ordningen må fungere slik at rettsmakten da, i kraft av sin myndighet, kan holde den sterkere part tilbake og forlange at kommunikasjonen først skal føres til ende. Dette betyr at før handlingen kan videreføres eller definitivt nektes, må det klarlegges hva som er en rettferdig løsning. Ivaretar den påtenkte handlingen så store verdier at dette gjør handlingen berettiget? Dersom den saksøkte nekter medvirkning vil rettsmyndigheten måtte bedømme prosjektet som uakseptabelt.

Små og store saker.

Verdikonflikter kan være av ulike alvorlighetsgrader og størrelser. De alvorligste dreier seg om liv og død, eller om sykdom kontra helse. Ved store konflikter som berører mange er det nærliggende å hevde at en prosess i samsvar med den beskrevne modellen i praksis ikke kan la seg gjennomføre. Men gis det noen saklig grunn for å hevde dette? Hvorfor skal en konflikt som berører mange i prinsippet ikke kunne løses på samme måten som det har vist seg at det fungerer ved små saker? Dette må i så fall kunne besvares gjennom en saklig begrunnelse. Hvorfor skulle ikke prosessen kunne fungere?

Innvendingen ville være berettiget dersom man så bort fra at menneskers interesser lar seg representere. Prinsippet med representasjon er ellers kjent fra det partipolitiske styringssystemet. Men i partipolitisk sammenheng fungerer representasjonen særdeles mangelfullt. Hensyn til mest mulig skånsom omgang med naturens liv og helsefremmende miljø kommer stadig til kort. I over et halvt hundre år har betydelig viten om ødeleggelser av naturen både i Norge og over hele kloden vist oss at grunnlaget for menneskelig eksistens trues på det alvorligste. Men det partipolitiske beslutningssystemet har ikke på noen tilstrekkelig måte kunnet demme opp for ødeleggelsene.

Den felles, rettferdighetssøkende beslutningsformen.

Ved en større konflikt kan selvsagt ikke alle berørte troppe opp i en rettssal. Men de som har felles interesser i saken kan gå sammen i grupperinger som arbeider for sine medlemmers interesser. Gjennom internt arbeid kan hver gruppe utarbeide konsise beskrivelser av de interessene som har ført medlemmene sammen. Hva som oppleves som vesentlig pleier for det meste å være ganske oversiktlig. Dagens tekniske og elektroniske muligheter gjør det enkelt for de som har noe å bidra med å komme i tale med hverandre. På dette grunnlaget kan hver gruppe velge personer som evner å representere og formidle de innsiktene som er arbeidet frem og å målbære de verdiene som anses som de vesentligste. Dette vil fungere annerledes enn ved partipolitisk virke. Der skal den valgte representere et partiprogram som omfatter mange ulike forhold. Dette lykkes ofte så dårlig at mange velgerne med god grunn blir skuffet. I det forholdet jeg viser til blir personer valgt for sak. Når også den annen part velger sine representanter ut fra sak betyr dette en praktisk en mulighet for at alle verdiene, selv i de aller største sakene, kan komme opp på bordet og holdes opp mot hverandre gjennom frie menneskelige vurderingsprosesser. En slik ordning vil bety en videreutvikling av ideen om at den enkelte som vil bli berørt av en beslutning får medvirke ved den bevissthetsoppklaringen som er nødvendig for å kunne treffe en rettferdig beslutning. Dette betyr en videreutvikling av den fulle demokratiske ideen.

Ideen om frihet og likeverd som grunnlag for nye lover.

I vår tid må det enkelte menneskelige individ anerkjennes som berettiget både til frihet og til likeverdighet med alle andre. Den som på grunnlag av sine oppfatninger av en situasjon krever frihet for sine handlinger må på den annen side forholde seg til den andres frihetsrett. Hos de fleste av oss lever det bestemte frihets- og likeverdsideer, om ikke utmeislet i ord, så som noe vi kan kjenne igjen som en følelse fra tett under bevissthetens overflate. Disse ideene lar vi oss vanlig vis lede av i vårt forhold til andres eksistens og til deres utfoldelse som frie, handlende individer. Dersom vi ikke har psykopatiske tendenser innebærer dette at vi ikke uten gyldig grunn tillater oss selv, eller aksepterer at andre setter medmennesker i en situasjon som disse opplever som ufrihet. Derfor må et forslag for å ordlegge frihetsretten utrykkes negativt. Ingen har rett til å hindre noen i sin frie utfoldelse som handlende individ så lenge handlingen ikke krenker andres tilsvarende rett til liv og handling i frihet. Dersom man legger merke til begrepet tilsvarende utrykker setningen en grunnleggende ide om avveining i frihetsforholdet mellom mennesker.

Men dersom en anerkjent rett til likeverd skal være av verdi, må anerkjennelse av likeverdet komme til utrykk som en lovfestet likerett som det enkelte individuelle menneske tilkjennes i forhold til alle andre mennesker. Dette betyr en forpliktelse som alle andre har i forhold til den enkelte. Det rettslige aspektet kommer til utrykk i følgende formulering. Alle mennesker har lik rett til individualitet, det vil si lik rett til å være annerledes enn alle andre. Setningen utrykker en grunnleggende ide om likeverdsforholdet mellom individuelle mennesker. Jevnfør ovenfor hvor det fremgår at hva individualitet innebærer kommer til utrykk i vedkommendes verdioppfatninger.

Ideene om frihets og likeverdforholdet mellom mennesker kan og bør fastlegges i lovs form. Da vil dette få store rettslige konsekvenser. Loven vil innebære at den enkelte får rett til å kreve en rettslig kommunikasjon, en empatisk kommunikasjon for prøving av om den sterkeres beslutninger eller handlinger kan sies å overskride grensen for det som må gjelde som tilsvarende for andre berørtes likeverdige rett til liv, helse, velferd og handlingsfrihet.

Hvordan kan vi forestille oss en slik rettssak?

Hovedaktørene i den rettslige kommunikasjonen må være de berørte partene selv. Det er bare de som kan bære det hele og fulle innhold inn i rettsforhandlingene. Det innholdet det kommer an på er de verdiene som det i utgangspunktet dreier seg om og som skal holdes opp mot hverandre. Det er partene selv som kan føre saken fra en situasjon der interessene er ulike over i en situasjon der partene innser og avtaler hva den riktige løsningen er. Retten må derfor sørge for at rettssalen blir et kommunikasjonsforum, et frihetsrom der alle partene kan føle seg som likeverdige, frie og myndige, uansett om maktforholdet i sakens utgangspunkt ikke er likevektig.

Men hvordan vil det være mulig å innfri kravene om at de berørtes frihet og myndighet skal være beskyttet? Noen kan gjennom store talegaver og dominerende fremtoning gjøre seg vesentlig mye sterkere gjeldende enn en motpart som både kan være beskjeden av natur og forsagt i sitt vesen. Dette problemet må løses ved at partene får en egnet bistand i rettskommunikasjonen. Det ene er at det behøves en person, en koordinator, som har myndighet til å holde orden på samtalen slik at det kan bli en dialog. Men dette er ikke nok. Hver av partene vil kunne ha behov for et menneske som det selv har full tillit til og som det har anledning til selv å velge. Dersom den berørte i sak selv ikke er i stand til å ordlegge hvilke verdier det dreier seg om vil en slik hjelpende person vil kunne bidra til å målbære dette.

Slike personer vil kunne medvirke til at det oppstår likevekt i et kommunikasjonsforum som ellers vil kunne være preget av ensidig autoritet. Disse personene vil også kunne vokte over at rettsadministrator ikke blir partisk. På denne måten vil det skapes de best mulige forutsetninger for at en kommunikasjon blir en virkelig dialog. En empatisk kommunikasjon som kan gjøre det mulig for begge parter å erkjenne de verdier som saken dreier seg om gjennom bevisstgjøring av saksforhold. Da kan samtalen føre til erkjennelse og virkeliggjøring en rett som er rettferdig, til en avtale i frihet.

Rundt om i vårt land vil det leve mange ulike mennesker som meget vel kan finne det både interessant og ideelt å bistå andre i rettferdighetssøkende bevissthetsoppklaring. Vi må da sørge for at tilstrekkelig mange slike personer får mulighet til en relevant utdannelse. Dette må ikke nødvendig vis skje gjennom kostbar skolegang. Til å begynne med kan grunnleggende ting læres gjennom arbeid i studiesirkler, helgekurser og ved selvstudium. Og så snart de første har oppnådd en grunnleggende innsikt kan det begynne å samles erfaringer i denne foreslåtte metoden gjennom å etterkomme spørsmål om hjelp til rettferdige løsninger ved konflikter på gruppenivå. Det skjer ofte at medlemmer i frie interessegrupper ikke kommer ut av det med hverandre på en så fruktbar måte som de kunne ønske og som ville søke hjelp dersom dette praktisk/økonomisk var mulig.

Aktuelle for en slik hjelpende tjeneste er mennesker av god vilje som er våkne, samfunnsinteresserte og pålitelige og som står trygt plantet i de sammenhengene de har valgt som arenaer for livet sitt. Sørger vi for en slik utdannelse vil det etter hvert bli mulig for enhver som søker hjelp ved interessemotsetning å finne en tillitsperson som vil være ens lærer og hjelper i bevissthetsoppklaring ved interessemotsetninger. Dette kan ikke bli en profesjon. De som ved spørsmål fra noen påtar seg en slik oppgave må gjøre dette som en tjeneste innenfor rimelige takster for godtgjøring. For den oppgaven de påtar seg vil man kunne bruke betegnelsen frihetsvokter, noe som vil være en hedersbetegnelse. Eller man vil kunne bruke betegnelsen fredsstiftere.

Det er de som har konflikten som eierne den. De må anerkjennes som de som er myndige til å kunne beslutte ut fra sine egne oppfatninger av de verdiene saken dreier seg om. Dette forhindres dersom rettens administrasjon, slik som i dag, konfiskerer konflikten fra sine rettmessige eiere ved å umyndiggjøre dem allerede fra sakens begynnelse. Dette gjør den ved å innsette utenforstående og fremmede mennesker som dommere. Disse vil, som de individualiteter de selv er måtte dømme på grunnlag av sine egne oppfatninger av de verdiene det dreier seg om.

Frihetsvoktere, hjelpere i prosessen.

Det er viktig at den enkelte berørte kan veiledes av et menneske som det har full tillit til og selv har valgt. Gjennom utdannelsen må veilederen ha ervervet kunnskap og erfaring i god kommunikasjon. Og veilederen må gjennom sin myndighet kunne bidra til at det den berørte oppfatter som relevant i saken, i prosessen, kan komme opp på bordet, blir sett og vurdert. Som det fremgår fra ovenfor er temaet her slike konflikter som ikke først og fremst dreier seg om forhold som ligger fast fra fortiden gjennom avtaler, lover eller dommer. Det dreier seg om motsetninger i interesse vedrørende fremtidige forhold som mennesker skaper gjennom sine beslutninger og handlinger. Ved slike forhold er det ikke jurister som etterspørres.

Frihetsvokterne må ha myndighet til å trekke inn forskere og erfarne fra ethvert område der de spørsmålene saken reiser ikke kan besvares av de berørte partene selv. Hvilken vekt som skal tillegges forhold fra fortiden, må partene vurdere ut fra den foreliggende situasjonen og omstendighetene. Gjeldende rett blir aktuell når en av partene forlanger det. At avtale, lov og dom, der de er klare vil veie tungt, er innlysende. Ved slike situasjoner oppstår det behov for å trekke inn jurister, de lærde i avtaler, lover og dommer. Disse må imidlertid medvirke som fagfolk, ikke som dommere.

For de som så langt har fulgt denne skissen, må det ha oppstått et vesentlig spørsmål. Hva skal skje dersom partene til tross for en slik prosedyre ikke greier å bli enige? Dette vil i så fall bero på at den ene av partene, i sjeldnere tilfeller begge, ikke har den nødvendige evne til å danne seg saklige forestillinger om fremtidig virkelighet. Eller at en eller begge partene ikke har evne eller vilje til empati, til gjennom medopplevende forståelse å erkjenne hvilke verdier som gjør seg gjeldende for den andre. Da vil ikke partene kunne innse hva den rettferdige løsningen må være.

Dersom videre kommunikasjon må anses som nytteløs betyr dette at partene som er avhengige av hverandre i kommunikasjonen ikke lengre kan være myndige i saken. Hva skal da skje? Hvor finnes det andre enn partene selv som har innsikt i de verdiene saken dreier seg om? Da er de selvvalgte hjelperne, frihetsvokterne og rettsadministrator de som står saken nærmest. Ingen andre har hatt større mulighet til innsikt i totaliteten av de verdiene saken angår. Det at frihetsvokterne har blitt valgt fra hver sin part behøver ikke å bety at de går inn for at sin part skal vinne saken dersom dette ikke er rettferdiggjort. Man må kunne se for seg at de menneskene som har hatt interesse for å gå inn på en utdannelse for å bli frihetsvokter ikke så snart ville tillate seg å være urettferdig ved ensidig å ta parti for ett menneske mot et annet menneske.

Interessen vil i stor grad være preget av ønske om å hjelpe til menneskelig utvikling. Dette skjer gjennom å tilegne seg erkjennelse av hva som er en rettferdig løsning i en sak. Jeg mener derfor at frihetsvokterne i slike tilfeller må påta seg funksjonen som dommere. Dersom de ikke blir enige vil rettsadministrators forståelse av saken kunne bli avgjørende. De må da gjøre en beslutning, felle en dom. Så fremt partene selv ikke finner løsningen skulle en dom fattet av disse tre bli den nærmest mulige rettferdige løsning på saken

Selv om partene ikke ble enige kan den bevissthetsoppklaringen som kommunikasjonen har medført kunne gjøre forståelsen og følelsene mellom de berørte bedre enn ved det opplegget dagens rettsordninger kan bidra med. I dag blir partene umyndiggjort alt fra sakens begynnelse. Det blir de gjennom dommere som andre har valgt for dem. Ved å prøve ut en slik ordning som er forslått vil det oppstå erfaringer. Først dette vil gi et solid grunnlag for å kunne vurdere det som har blitt foreslått.

I rettferdige forhold gis det ingen høyere myndighet enn det enkelte menneske. Med dette standpunktet står du på grunnfjell. Herfra kan du utvikle din moral og ditt forhold til