Hvordan kan parter med motsatte interesser finne en rettferdig løsning? Bare en løsning som begge partene kan anse som rettferdig kan gjelde som rettferdig. Dette skjer når partene enes om de praktisk saklige konsekvensene ved mulige løsninger og de verdiene som gjør seg gjeldende.

For den svakeste parten av enkeltpersoner eller grupper som befinner seg i konflikt og som ikke finner en rettferdig løsning ved egen hjelp, vil den nye sivilretten ha en oppgave. Dette er en institusjon som dagens rettsordning ikke i alle tilfeller gir den aller beste løsningen. Vi må derfor ha en grunnlov som vil føre til at virkelig rettferdighets søkende institusjoner kan bli opprettet.

Konflikter av det slaget som dette dreier seg om gjelder kritiske handlinger som ennå ikke har blitt begått, eller nektelse av handlinger som kanskje burde kunne få skje. Men hvor den av partene som av natur eller omstendighet ikke kan verge seg mot den andres maktmidler vil bli undertrykt. Da behøver vi en sivil- eller privatrettslig ordning som kan yte den svakere parten hjelp.

Nærmere bestemt er dette konflikter hvor det ikke kommer an på å erindre og tolke forpliktelser på grunnlag av avtaler, lover eller dommer som en gang har blitt inngått, vedtatt eller felt. Spørsmålet her dreier seg om verdien av de mulig endrede forholdene som en handling, et forehavende vil skape. Hvordan vil de endrede forholdene komme til å oppleves av de som skal leve med dem? Dette er ikke juristenes egentlige domene.

Spørsmålet krever vilje og evne til å se for seg mulige fremtidige forhold. Noe som for det første krever saklig fantasi og klar tenkning i årsak virkningsforhold. Denne evnen har mennesker ikke alltid utviklet på tilstrekkelig måte. De kan ha vanskelighet med å se for seg forhold som de ikke selv føler seg berørt av. Og hvor man derfor bare ser den ene siden av saken. Hvor man lett beherskes av ønsketenkning. Hvor man ikke vil bry seg om hva den andre parten som man slett ikke elsker vil oppleve, noe man ikke gjerne vil innse og føle seg berørt av. Med denne holdningen gis det ingen mulighet til å bli enige med en motpart.

Da ser vi hva slags funksjon frihetsvokterne skal ha. De må være utdannet, skolert, i klar tenkning. Og dertil bruk av hjertet i empatisk kommunikasjon. Og de må ha psykologisk innsikt i tankelivets irr veier. En slik utdannet person vil kunne fungere som lærer i saklig tenkning og utvikling av empati. Den som henvender seg til rettsinstitusjonen vil kunne få hjelp av en frihetsvokter til rett tenkning og en menneskeverdig holdning. Dette er nødvendig dersom man ønsker en rettferdig løsning av den konfliktsituasjonen man befinner seg i.

Rettsinstitusjonen krever at også den sterkeste parten må gå denne veien.

Mennesker som frivillig eller ufrivillig har kommet inn i en konfliktsituasjon vil på grunnlag av rettens krav kunne godta hjelp fra en frihetsvokter som de selv har valgt. En person som man selv har valgt vil man kunne akseptere som lærer. Dette vil ikke minst kunne gjelde lovovertreder og offer som møtes i en strafferettsprosess. Hvor spørsmålet om størrelsen av misforhold mellom verdiene og må erkjennes og danne grunnlag for den skyldige partens frivillig beslutning om å ville gjøre godt igjen, og en resosialisering av den som har begått urett, eller som utmål av en rettferdig straff.

Jeg velger frihetsvokter ut fra et visst kjennskap og tillit til den personen jeg ber om hjelp. Jeg søker et menneske som jeg føler kan forstå meg som den individualitet som jeg selv opplever meg for å være. En person som vil kunne forstå hvilke verdier som er av betydning for meg. Dette behøver ikke å bety at frihetsvokteren vil være partisk og miste synet for hva som kan ha vesentlig betydning for den andre. Frihetsvokternes oppgave er å bidra til at partene utvikler en slik grad av bevissthet om saksforholdene og så mye empati for hverandre at hver av dem skjønner hvilken betydning verdiene har for den andre parten. Da vil de etter hvert selv innse hva som er en riktig løsning.

Begge parter må velge sin frihetsvokter. Før rettssaken begynner må frihetsvokteren ta sin rettssøkende person i skole. Sette seg inn i dennes tenkning som ligger bak denne sitt krav om rett bak sitt ønske. Vurdere om denne tenkningen er holdbar, og dersom ikke tenkningen ikke holder mål hjelpe til korrektur av denne. Også så langt mulig hjelpe sin part til å leve seg inn i den andre partens situasjon og synspunkter og derved øve sine empatiske evner.

Når rettsaken begynner kommer det an på klarhet og sannhet. Hver part må så lenge det er uklart finne seg i å gjenta med egne ord meningen bak det den andre har sagt. Dette er nødvendig fordi de saklige grunnene for hver parts verdioppfatninger må klares opp og verifiseres i holdbarhet. Denne felles virkelighetsforståelsen er en forutsetning for mulighet til felles forståelse av hvilke verder som står på spill.

I denne prosessen er det også nødvendig at partene lære å akte hverandre som likeverdige mennesker. Og erkjenne at begge parter som utgangspunkt har likeverdig rett til å la sine følelser, sine verdoppfatninger, være et argument for å kreve en beslutning i pakt med egne ønsker.

Det kan være at de stridende partene i felleskap må gjøre ulike meditative eller praktiske øvelser for i tilstrekkelig grad å lære hverandre å kjenne. Og derfor å akte hverandre som likeverdige i hverandres krav om rettferdighet.

Noe som kan hjelpe er for eksempel en krevende tur i naturen. Noe som kan skape situasjoner hvor alle er avhengige av hverandres innsats innsats for at velbefinnende og helse for alle kan opprettholdes. Slike situasjoner kan gjøre underverker. De kan bidra til at partene endrer forståelsen av seg selv så vel som forståelsen av sin motpart. Det kan føre til erkjennelse av at en selv likeså vel som ens motpart er noe annerledes enn det man fra først av har trodd.

Ingen vil være den samme som før etter å ha gjennomgått en slik tyngre rettsak. Prosessen med å løse interessemotsetninger som man står i kan gi den aller beste mulighet til å øke bevisheten om det menneskelige hos seg selv som hos sin motpart.

De skoleringsinstitusjonene for frihetsvoktere som man danner, vil, dersom de er basert på menneskelighet i sin mest positive betydning, kunne bli en vesentlig faktor i kulturlivet. Dette er noe som ligger i sakens natur.

Når det kommer til stykket spørs det om folkene i den sterkere interessegruppen som blir saksøkt har interesse av å være med på det opplegget som retten anser som nødvendig? Men dersom en part nekter betyr dette som konsekvens at denne taper saken. Derfor blir den sterkeste parten nødt til å delta.

Når en interessegruppe er den ene parten i en sak må denne utnevne en person til å målbære interessene for gruppen. Og denne personen må velge sin frihetsvokter til hjelp i rettsprosessen.

Den som skal målbære sin gruppes interesser må være en person som tåler den påkjenningen som følger av oppgaven. Dette er den læreprosessen som kommunikasjonen med sin frihetsvokter krever. Og denne går så langt som frihetsvokteren anser det som nødvendig før møtet med den andre parten i rettsprosessen kan finne sted. Og tåle den påkjenningen som møtet med sin motpart i rettsprosessen medfører.